Leve- og arbeidsforhold: Norge

​​​​​Gjennomføring

Norge har ikke har en egen, samlet «praktikantlov» eller en særskilt nasjonal trepartsavtale som eksplisitt gjennomfører Rådsanbefalingen fra 2014, men sentrale prinsipper i anbefalingen ivaretas i praksis gjennom eksisterende norsk arbeidsrett og Nav-regelverk – avhengig av hvilken type praktikantopphold det gjelder. Rådsanbefalingen fra 2014 er ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Leve- og arbeidsvilkår

EU/EØS-borgere med lovlig opphold og fast bopel i Norge, har fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven, inkludert økonomisk sosialhjelp. Med tanke på begrepet «fast bopel» så handler det om personens tilknytning til Norge, og krever en individuell vurdering.

​​​​Hvor du kan finne muligheter

Kandidater som leter etter praktikantopphold, traineeplasser eller internships i Norge, bør først bruke vanlige stillingsportaler. Eksempler på relevante portaler er Arbeidsplassen.no, Finn.no, Jobbnorge og Webcruiter. Ny i Norge viser til disse som sentrale steder for stillingsannonser i Norge. 

På Arbeidsplassen.no kan kandidater søke med ord som «trainee», «internship», «praktikant», «studentstilling» og «studentmedarbeider». Det finnes faktiske stillingsutlysninger på Arbeidsplassen.no merket med for eksempel «internship» og «trainee». 

Kandidater bør også sjekke arbeidsgiveres egne nettsider. Dette gjelder særlig større virksomheter, kommuner, statlige etater, universiteter, forskningsmiljøer, banker, konsulentselskaper, teknologibedrifter og organisasjoner. Ny i Norge anbefaler også å bruke virksomheters egne nettsider, sosiale medier og bemanningsbyråer i jobbsøkingen. 

Dersom kandidaten ønsker arbeidstrening gjennom Nav, må vedkommende registrere seg som arbeidssøker hos Nav og bli vurdert av Nav til å ha behov for arbeidstrening for å kunne komme ut i ordinært arbeid. Arbeidstrening er ikke en vanlig stilling man søker direkte på, men et Nav-tiltak for personer som trenger arbeidserfaring, opplæring eller referanse for å komme i jobb. Nav vurderer om tiltaket er aktuelt, og tiltaket må godkjennes før oppstart. 

Studenter som ønsker praksis som del av utdanning, bør kontakte eget studiested, for eksempel fakultet, institutt, praksiskoordinator, internasjonalt kontor eller karrieresenter. For studentpraksis bør det normalt finnes en praksisavtale mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet.

For praksisopphold gjennom Erasmus+ bør studenten kontakte internasjonalt kontor eller Erasmus-koordinator ved egen utdanningsinstitusjon. Erasmus+ gir studenter mulighet til praksisopphold i virksomheter, organisasjoner, institusjoner, ambassader og delegasjoner i andre land. 

For studentpraktikantordningen ved norske ambassader og delegasjoner må kandidaten følge utlysninger fra den enkelte utenriksstasjon. Ordningen administreres av den enkelte ambassade eller delegasjon, og ledige plasser kunngjøres på stasjonens egne nettsider. Hovedregelene er at praktikanten må ha norsk pass. 

For praktikant- og traineeopphold i Europa kan kandidaten bruke EURES. EURES gir informasjon om arbeid, traineeships og mobilitet i EU/EØS, og EURES Targeted Mobility Scheme kan gi støtte til arbeidssøkere som søker arbeid, traineeship eller apprenticeship i et annet EU/EØS-land.

Kandidater som trenger veiledning om CV, søknad, karrierevalg eller muligheter i arbeidsmarkedet, kan bruke Karriereveiledning.no eller fylkeskommunale karrieresentre. Karriereveiledning.no er en offentlig og gratis tjeneste, og det finnes karrieresentre i alle fylker. 

For spørsmål om opphold, arbeid, registrering, skatt og praktiske formaliteter bør kandidaten bruke UDI og SUA. Disse tjenestene formidler normalt ikke praktikantplasser, men gir viktig informasjon om regler og plikter ved arbeid i Norge. 

Kort sagt: Start med stillingsportalene og arbeidsgivernes egne nettsider. Studenter bør kontakte studiestedet sitt. Arbeidstrening tilbys etter en behovsvurdering eventuelt av Nav. Internasjonale muligheter finnes særlig gjennom Erasmus+ og EURES.

Finansiering og støtte

Kandidater bør først avklare hvilken type praktikantopphold det gjelder: ordinært arbeidsforhold, praksis gjennom utdanning, NAV-tiltak, EURES-mobilitet eller studentpraktikantordning.

Arbeidsgiver: lønn eller stipend

Ordinære trainee-, internship- og praktikantstillinger kan være lønnet eller ha andre vilkår fastsatt av arbeidsgiver. Dersom oppholdet i realiteten er et arbeidsforhold, gjelder vanlige regler om arbeidstakerstatus, arbeidsavtale og arbeidsvilkår. 

Forskjell norsk - EU/EØS: Normalt ingen forskjell dersom kandidaten har lovlig adgang til å arbeide i Norge. EU/EØS-borgere har rett til å bo, arbeide og studere i Norge etter EØS-reglene, men må registrere seg ved opphold over tre måneder dersom vilkårene tilsier det. 

Erasmus+ praksismobilitet

Studenter kan søke Erasmus+-stipend til praksismobilitet gjennom egen utdanningsinstitusjon. Stipendet er et tilskudd til merkostnader og dekker normalt ikke alle utgifter. Det kan også finnes reisestøtte, grønn reisestøtte, tilleggsstipend for underrepresenterte grupper og inkluderingsstøtte ved særskilte behov. 

Forskjell norsk - EU/EØS: Erasmus+ følger i hovedsak studiestedet, ikke statsborgerskapet. Norske studenter ved norsk institusjon søker via egen institusjon. EU/EØS-studenter ved norsk institusjon bruker samme kanal. EU/EØS-studenter ved institusjoner i andre land søker normalt via sin hjeminstitusjon. 

Lånekassen

Norske kandidater kan i noen tilfeller få lån og stipend dersom praksisoppholdet inngår i utdanningen og oppfyller Lånekassens vilkår. For praksis i utlandet om sommeren kreves blant annet at praksisen er fastsatt i utdanningsprogrammet, at kandidaten er fulltidsstudent, og at praksisen dokumenteres som obligatorisk del av graden. 

Forskjell norsk - EU/EØS: Norske statsborgere har som utgangspunkt rett til støtte når øvrige vilkår er oppfylt. EU/EØS- og EFTA-borgere må oppfylle egne vilkår, for eksempel varig oppholdsrett, arbeidstakerstatus i Norge eller relevant familietilknytning. 

Nav: arbeidstrening og tiltakspenger

Dersom man har blitt vurdert til å ha behov for arbeidstrening gjennom Nav så er finansieringen normalt ikke lønn fra arbeidsgiver. Deltakeren kan beholde ytelser som dagpenger, sykepenger eller arbeidsavklaringspenger. Dersom kandidaten ikke mottar annen pengestøtte, kan vedkommende ha rett til tiltakspenger. 

Forskjell norsk - EU/EØS: Nav-tiltak er ikke forbeholdt norske statsborgere, men EU/EØS-borgere må ha lovlig opphold og oppfylle øvrige vilkår. Nav skal vurdere lovlig opphold ved arbeidsrettet oppfølging og tiltak for EØS-borgere. 

EURES Targeted Mobility Scheme

EURES Targeted Mobility Scheme kan gi støtte til arbeid, traineeship eller apprenticeship i et annet EU/EØS-land. Støtten kan omfatte blant annet språkkurs, godkjenning av kvalifikasjoner, reise og opphold. 

Forskjell norsk - EU/EØS: Norske kandidater og EU-kandidater kan omfattes, men ordningen gjelder særlig grensekryssende mobilitet. En kandidat som allerede bor i Norge og søker praktikantopphold i Norge, er normalt ikke målgruppen; en kandidat som flytter fra et annet deltakerland til Norge for traineeship, kan være aktuell. 

Studentpraktikantordningen ved norske utenriksstasjoner

Studentpraktikanter ved norske ambassader og delegasjoner mottar ikke lønn, men stipend. Stipendets størrelse varierer mellom utenriksstasjonene, og det er ikke skattepliktig, men innrapporteres på skattemeldingen. 

Forskjell norsk - EU/EØS: Ordningen gjelder norske studenter. Søkere må ha norsk statsborgerskap og være medlem i folketrygden. Andre EU/EØS-borgere omfattes derfor ikke, med mindre de også har norsk statsborgerskap og oppfyller øvrige vilkår.

Lærlingplasser i Norge er tilgjengelige for andre EU/EØS-borgere enn norske statsborgere, forutsatt at de oppfyller de vanlige vilkårene for lærlingordningen og har lovlig grunnlag for opphold, arbeid og eventuell skolegang i Norge. Det finnes ikke noe generelt krav i lærlingordningen om norsk statsborgerskap. UDI opplyser at EU/EØS-borgere har rett til å bo, arbeide og studere i Norge, og Udir beskriver lærlinger som arbeidstakere i lærebedriften.

Leve- og arbeidsforhold

Lærlingen er omfattet av arbeidsmiljøloven med unntak for opphør eller endringer av arbeidsavtalen. Lærlingen er derfor unntatt fra reglene om stillingsvern, og lærlingens oppsigelsestid er regulert av opplæringsloven og ikke arbeidsmiljøloven.
Selv om kandidater fra andre EU/EØS-land kan gjennomføre lærlingtid i Norge så er det en del man må være klar over. Ordningene kan avvike mellom bransjer så man bør komme i kontakt med et opplæringskontor som representerer den bransje som er relevant for egen lærlingetid. Det er også mulig at man må være registrert i det fylke hvor lærlingetiden skal gjennomføres, det er på dette området avvik mellom fylkene. Det er også viktig å merke seg at de generelle føringer medfører at selve fagprøven vil gjennomføres med norsk som språk. Det kan også rettes krav om norskferdigheter for å kunne gjennomføre selve lærlingetiden. Med andre ord er det utfordrende å gi et overordnet og enhetlig svar på hvordan man i praksis får på plass selve lærlingeløpet og hvordan det vil gjennomføres.

Hvor finner du muligheter

Kandidater bør først bruke Vigo for å søke formidling til læreplass i Norge. Ordinær søknadsfrist er normalt 1. mars for lærlinger og 1. februar for lærekandidater. Vigo er likevel ikke en internasjonal rekrutteringsportal. Kandidater fra andre land kan bruke Vigo dersom de søker norsk videregående opplæring eller læreplass og oppfyller vilkårene, men de kan trenge norsk elektronisk ID, som MinID eller BankID. Dersom dette ikke er på plass, bør kandidaten kontakte fagopplæringskontoret eller inntakskontoret i aktuell fylkeskommune. 

I tillegg bør kandidater søke direkte til aktuelle lærebedrifter og opplæringskontor eller samarbeidsorgan. En læreplass tildeles ikke automatisk som en skoleplass; bedriften bestemmer selv om den vil ta inn lærling og hvem som får kontrakt. 

For å finne aktuelle bedrifter bør kandidater bruke Finn lærebedrift på Utdanning.no. Tjenesten viser godkjente lærebedrifter og ledige læreplasser i hele Norge, og oppdateres med data fra blant annet Vigo, Brønnøysundregistrene og Nav sitt arbeidsgiver- og arbeidstakerregister. 

Vilbli.no er også et sentralt nettsted. Der finnes informasjon om læreplass, søknadsfrister, lærefag, godkjente lærebedrifter og samarbeidsorgan/opplæringskontor fordelt på fylker. 

Kandidater bør kontakte fylkeskommunens fagopplæringskontor for veiledning om læreplass, krav, kontrakt, godkjente lærebedrifter og hva de bør gjøre hvis de ikke får læreplass. Fylkeskommunene har ansvar for videregående opplæring og opplæring i bedrift. 

Kandidater som allerede går på videregående skole, bør også bruke skolens rådgiver, kontaktlærer, faglærer i yrkesfaglig fordypning eller fagopplæringskoordinator. Flere fylkeskommuner anbefaler at kandidater er aktive, sender søknad og CV direkte til bedrifter og følger opp søknadene. 

For utenlandske kandidater gjelder egne praktiske og rettslige avklaringer. EØS-borgere har rett til å bo, arbeide og studere i Norge, men må registrere seg ved opphold over tre måneder. Kandidater fra land utenfor EU/EØS må avklare oppholds- og arbeidsgrunnlag med UDI før et læreforhold kan starte.

Finansiering og støtte

Lærekandidater i Norge bør først se etter finansiering og støtte hos lærebedriften, Lånekassen, fylkeskommunen og eventuelt Nav. En lærekandidat får tilpasset opplæring i en godkjent lærebedrift, med mål om kompetanseprøve og kompetansebevis, ikke ordinært fag- eller svennebrev. 

Det viktigste økonomiske grunnlaget er vanligvis lønn fra lærebedriften. Lærekandidater skal ha lønn, men lønnen varierer mellom bedrifter og bransjer og avtales ofte individuelt. Kandidaten bør derfor be om skriftlig avklaring av lønn, arbeidsavtale og eventuelt tariffgrunnlag. 

Lærekandidater kan også ha rett til stipend og lån fra Lånekassen. Søknad bør normalt først sendes når opplæringskontrakten er godkjent. For kandidater under 21 år uten fullført studie- eller yrkeskompetanse kan støtte til videregående opplæring være relevant, blant annet utstyrsstipend, borteboerstipend, reisestipend, barnestipend, inntektsavhengig stipend og eventuelt lån. 

Fylkeskommunen finansierer opplæring i bedrift gjennom tilskudd til lærebedrifter eller opplæringskontor. Dette er normalt ikke penger som utbetales direkte til lærekandidaten, men midler som skal gjøre det mulig for bedriften å gi opplæring. Udir oppgir at basistilskudd I i 2025 er 183 093 kroner per lærling, praksisbrevkandidat eller lærekandidat for ett år med fulltidsopplæring. 

Dersom lærekandidaten trenger ekstra oppfølging eller tilrettelegging, bør lærebedriften eller opplæringskontoret undersøke fylkeskommunens tilretteleggingstilskudd. Slike ordninger varierer mellom fylkene, men kan dekke tettere oppfølging, veiledning, kurs eller ekstra personellressurser. 

Nav kan være aktuelt når kandidaten har behov for arbeidsrettet tilrettelegging. Mentortilskudd kan brukes til å frikjøpe en medarbeider som gir praktisk hjelp, veiledning og opplæring. Inkluderingstilskudd kan dekke arbeidsgivers merkostnader til tilrettelegging, for eksempel hjelpemidler, programvare, utstyr eller kortere opplæringstiltak. Nav Hjelpemiddelsentral kan gi råd, veiledning og hjelpemidler ved nedsatt funksjonsevne. 

Tiltakspenger fra Nav er ikke en generell ordning for lærekandidater. Det kan bare være aktuelt dersom personen deltar i et arbeidsmarkedstiltak, er over 18 år og ikke samtidig får lønn som arbeidstaker i tiltaket eller annen pengestøtte fra Nav. 

For kandidater fra andre EØS-land er hovedforskjellen at oppholdsrett og rett til støtte fra Lånekassen må vurderes særskilt. 

EU/EØS-borgere som skal bo og studere i Norge i mer enn tre måneder må registrere seg etter EØS-regelverket. De må blant annet ha plass ved godkjent utdanning, kunne forsørge seg selv og ha europeisk helsetrygdkort eller privat helseforsikring. 

EØS-/EFTA-borgere kan ha rett til støtte fra Lånekassen dersom de for eksempel har varig oppholdsrett i Norge, har status som arbeidstaker i Norge, eller har avledet rett som familiemedlem til en EØS-/EFTA-arbeidstaker. Retten er ikke automatisk, og dokumentasjon må tidlig avklares med Lånekassen. 

Samlet bør lærekandidaten først sikre godkjent opplæringskontrakt, deretter undersøke Lånekassen. Lærebedriften eller opplæringskontoret bør samtidig undersøke fylkeskommunale tilskudd, særlig ved behov for ekstra tilrettelegging. Ved funksjonsnedsettelse eller behov for arbeidsrettet støtte bør Nav kontaktes. For EØS-kandidater bør oppholdsrett og Lånekassen-grunnlag avklares før støtte legges inn i økonomien.

Den første boligen finner man vanligvis gjennom Finn.no, eiendomsmeglere, utleieportaler, kommunale/studentboliger, sosiale medier eller lokale annonser. Leiemarkedet er ofte raskest å komme inn i, men det kan være dyrt og presset i større byer. Statistisk Sentrabyrå (SSB) sin leiemarkedsundersøkelse viser at en toroms bolig i 2025 i gjennomsnitt kostet 11 790 kroner per måned i Norge, men 15 260 kroner i Oslo og Bærum, 11 870 kroner i Bergen, 11 850 kroner i Trondheim og 11 400 kroner i Stavanger. Det viser tydelige regionale forskjeller, og prisene er særlig høye i de største byene. 

Ved leie bør man alltid bruke skriftlig kontrakt, sjekke hva som er inkludert i husleien, undersøke oppsigelsestid og aldri betale depositum direkte til utleiers private konto. Depositum skal stå på egen depositumskonto i leietakers navn, og summen kan ikke være høyere enn seks måneders husleie. 

Kjøp av bolig krever normalt finansieringsbevis fra bank før budgivning. Kjøper bør lese salgsoppgave, tilstandsrapport, felleskostnader og eventuell fellesgjeld nøye. Eiendom Norge oppga at gjennomsnittsprisen for en bolig i Norge var 4 976 005 kroner ved utgangen av mars 2026, men prisnivået varierer mye mellom regioner.  SSB har også boligpriskalkulator for å undersøke prisutvikling i ulike regioner og boligtyper. 

For førstegangsetablering er det viktigste å starte enkelt: velg et område du faktisk har råd til, sammenlign flere boliger, regn på strøm, forsikring, transport og depositum, og ikke inngå avtale før kontrakt, pris og ansvar er forstått.

Lenker:

For barnehage bør man først bruke kommunens nettsider, fordi søknad om barnehageplass normalt håndteres av kommunen der barnet bor. Kommunen gir informasjon om søknadsfrist, søknadsskjema, opptak og hvilke barnehager som kan velges. Barnehager kan også sammenlignes på Barnehagefakta.no, som viser informasjon om barnehager i kart og etter kommune, basert på data innrapportert av barnehager og kommuner og kvalitetssikret av Utdanningsdirektoratet. 

For barne- og ungdomsskole er kommunens nettsider den viktigste kilden. Mange kommuner har søkefunksjon eller kart der man kan skrive inn adresse og se hvilken skole barnet hører til. 

For videregående skole bør man bruke Vilbli.no. Der finnes informasjon om utdanningsprogram, programområder, hvilke skoler som tilbyr dem, frister og søknadsprosedyrer. Selve søknaden til offentlig videregående opplæring skjer gjennom Vigo.no. 

For universitet og høyskole bør man bruke Samordna opptak og Utdanning.no. Samordna opptak viser studieoversikt, frister og opptakskrav, og koordinerer opptak til de fleste grunnutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Utdanning.no kan brukes til å søke bredt etter utdanninger, yrker og studiemuligheter, og gir samlet, offentlig kvalitetssikret informasjon. 

Det mest praktiske er derfor å starte lokalt for barnehage og grunnskole, via kommunen, og bruke nasjonale portaler for videregående og høyere utdanning. Ved usikkerhet bør man kontakte kommunen, fylkeskommunens inntakskontor eller lærestedet direkte

Lenker:

Implementeringen av prinsippet om fri bevegelighet for personer, er en av hjørnesteinene i vår europeiske struktur. Dette har betydd innføringen av en rekke praktiske regler for å sikre at innbyggerne kan reise fritt og enkelt til de forskjellige medlemsstatene i EU. Å dra på bilreise over hele EU har blitt mye mindre problematisk. Europakommisjonen har fastsatt en rekke felles forskrifter som regulerer gjensidig godkjenning av førerkort, gyldighet av bilforsikring og muligheten for å registrere en bil i et vertsland.

Ditt førerkort i EU

EU har innført en harmonisert førerkortmodell og ytterligere minimumskrav for tildeling av førerkort. Dette skal bidra til å holde utrygge sjåfører borte fra Europas veier – uansett hvor de tar førerprøven.

Siden 19. januar 2013 har alle førerkort utstedt av EU-land samme utseende og preg. Førerkortene er trykt på et stykke plast som har samme størrelse og form som et kredittkort.

Det har blitt innført harmoniserte, administrative gyldighetsperioder for førerkort, noe som er mellom 10 og 15 år for motorsykler og personbiler. Dette gjør det mulig for myndighetene å jevnlig oppdatere førerkortet med nye sikkerhetsfunksjoner som vil gjøre det vanskeligere å forfalske eller endre – slik at ukvalifiserte eller utestengte sjåfører vil oppleve det som vanskeligere å lure myndighetene – både i eget land eller andre steder i EU.

Det nye europeiske førerkortet beskytter også sårbare trafikanter ved å innføre progressiv tilgang for motorsykler og andre motordrevne tohjulinger. Systemet for «Progressiv tilgang» betyr at ryttere må kjøre en mindre kraftig sykkel før de har lov til å kjøre større motorsykler. Mopeder vil dessuten utgjøre en egen kategori kalt AM.

Du må søke om lisens i landet der du vanligvis bor eller der du er bostedsregistrert. Som hovedregel er dette landet du bor i minst 185 dager i året enten dette skyldes personlige eller arbeidsrelaterte bånd.

Hvis du har personlige/arbeidsrelaterte bånd i 2 eller flere EU-land, er ditt vanlige bosted landet der du har personlige bånd, så lenge du reiser regelmessig tilbake. Du trenger ikke oppfylle denne siste betingelsen hvis du bor i et EU-land hvis du skal utføre arbeid i en bestemt tidsperiode.

Hvis du flytter til et annet EU-land for å gå på høyskole eller universitet, endres ikke ditt vanlige bosted. Du kan imidlertid søke om førerkort i vertslandet ditt hvis du kan bevise at du har studert der i minst 6 måneder.

Registrere bilen din i vertslandet

Hvis du flytter permanent til et annet EU-land og tar med deg bilen, bør du registrere bilen og betale bilrelaterte avgifter i det nye landet.

Det finnes ingen felles EU-regler om kjøretøyregistrering og tilhørende avgifter. Noen land har regler for skattefritak ved kjøretøyregistrering i forbindelse med permanent flytting med en bil fra ett land til et annet.

For å kunne dra fordel av skattefritak må du sjekke gjeldende frister og vilkår i landet du ønsker å flytte til.

Sjekk de gjeldende reglene og fristene hos de nasjonale myndighetene: https://europa.eu/youreurope/citizens/vehicles/registration/registration-abroad/index_en.htm.

Bilforsikring

EU-borgere kan forsikre bilen sin i et hvilket som helst EU-land, så lenge det valgte forsikringsselskapet er lisensiert av den nasjonale vertsmyndigheten til å utstede tilsvarende forsikringer. Et selskap basert i en annen medlemsstat har bare rett til å selge en lovpålagt ansvarsforsikring dersom visse betingelser er oppfylt. Forsikringen vil være gyldig i hele Unionen, uansett hvor ulykken finner sted.

Skatt

Merverdiavgift eller mva på motorkjøretøy betales vanligvis i landet der bilen er kjøpt, under visse omstendigheter betales imidlertid merverdiavgiften i destinasjonslandet.

Mer informasjon om hvilke regler som gjelder når et kjøretøy er anskaffet i en EU-medlemsstat og skal registreres i en annen EU-medlemsstat, er tilgjengelig via denne lenken https://europa.eu/youreurope/citizens/vehicles/registration/taxes-abroad/index_en.htm.

For opphold i Norge må man først avklare om personen er nordisk borger, EU/EØS-borger eller borger fra land utenfor EU/EØS. Nordiske borgere kan bo i Norge ved å melde flytting til Folkeregisteret.  EU/EØS-borgere kan bo, arbeide og studere i Norge, men må registrere seg hos politiet dersom de skal bo her i mer enn tre måneder.  For langtidsopphold må EU/EØS-borgeren kunne dokumentere et oppholdsgrunnlag, for eksempel arbeid, selvstendig næring, studier eller egne midler.

Personer fra land utenfor EU/EØS trenger som hovedregel oppholdstillatelse dersom de skal arbeide, studere eller bo i Norge i mer enn 90 dager.  Søknad om oppholdstillatelse fylles ut på UDI.no, og dokumentene leveres normalt til politiet i Norge eller til norsk utenriksstasjon/ambassade i utlandet, avhengig av søknadstype og hvor søkeren befinner seg. UDI er myndigheten som behandler og innvilger oppholdstillatelser, mens politiet håndterer blant annet oppmøte, registrering, biometrisk kontroll og oppholdskort. 

Ved arbeid i Norge må arbeidsgiver kontrollere at arbeidstakeren har rett til å arbeide. Skattekort er ikke bevis på lovlig opphold eller arbeidstillatelse.  For praktisk hjelp kan arbeidsgivere og arbeidstakere bruke UDIs veiledning, politiets sider og Servicesenter for utenlandske arbeidstakere, der Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten og UDI samarbeider. 

Dersom en person skal bo i Norge i mer enn seks måneder, må flytting registreres hos Skatteetaten. Da kan personen få fødselsnummer hvis vilkårene er oppfylt; ved kortere opphold kan direktoratnummer (d-nummer) være aktuelt.

Lenker:

Viktigheten av åpenhet og gjensidig anerkjennelse av vitnemål som et viktig supplement til fri bevegelighet for arbeidstakere

Muligheten for å få godkjent kvalifikasjoner og kompetanse kan være avgjørende i beslutningen om å ta arbeid i et annet EU-land. Det er derfor nødvendig å utvikle et europeisk system som garanterer gjensidig aksept av faglig kompetanse i ulike medlemsstater. Bare et slikt system vil sikre at mangel på anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner ikke vil bli et hinder for arbeidstakeres mobilitet innenfor EU.

Hovedprinsipper for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i EU

Som et grunnleggende prinsipp bør EU-borgere fritt kunne utøve sitt yrke i enhver medlemsstat. I praksis blir dette prinsippet dessverre ofte hindret av nasjonale krav som begrenser adgangen til visse yrker i vertslandet.

For å løse dette problemet har EU etablert et system for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Innenfor dette systemet skilles det mellom regulerte yrker (yrker hvor loven krever visse kvalifikasjoner) og yrker som ikke er lovregulert i vertslandet.

Steg mot åpenhet og godkjenning av kvalifikasjoner i Europa

Den europeiske union har tatt en rekke viktige steg for å sikre større åpenhet om kvalifikasjoner i Europa:

• Økt samarbeid innen fag- og yrkesopplæring, med den hensikt om å kombinere alle virkemidler for åpenhet om vitnemål og kvalifikasjoner, i ett enkelt, brukervennlig verktøy. Dette inkluderer for eksempel den europeiske CVen Europass CV eller Europass-opplæring.
• Utvikling av konkrete tiltak for anerkjennelse og kvalitetssikring innen fag- og yrkesopplæring.

Utover forskjellene i utdannings- og opplæringssystemer på tvers av EU

Det er fortsatt store forskjeller mellom de ulike utdannings- og opplæringssystemene i EUs medlemsstater. De siste utvidelsene av EU, med ulike utdanningstradisjoner, har økt dette mangfoldet ytterligere. Dette understreker et behov for å etablere felles regler som sikrer godkjenning av kompetanse.

For å overvinne dette mangfoldet av nasjonale kvalifikasjonsrammeverk, utdanningsmetoder og opplæringsstrukturer, har Europakommisjonen fått på plass en rekke instrumenter, som tar sikte på å sikre bedre åpenhet og godkjenning av både akademiske og yrkesmessige kvalifikasjoner.

1. Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring (EQF)

Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring (EQF) er en viktig prioritet for Europakommisjonen i prosessen med anerkjennelse av faglig kompetanse. Hovedmålet med rammeverket er å skape koblinger mellom de ulike nasjonale kvalifikasjonssystemene og sikre en jevn overføring og godkjenning av kvalifikasjonsbevis og vitnemål.

2. ENIC-NARIC-kontorer (National Academic Recognition Information Centres)

På initiativ fra Europakommisjonen ble et nettverk av nasjonale kontorer for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning etablert i 1984. ENIC-NARIC-kontorer har som oppgave å informere om utenlandske utdanningssystemer og hvordan kvalifikasjoner fra ulike land blir godkjent i de respektive landene. Disse ENIC-NARIC-kontorene er lokalisert i alle EU-medlemsstater samt i EØS-landene og spiller en viktig rolle i arbeidet knyttet anerkjennelse av kvalifikasjoner i EU.

3. Det europeiske ECTS-systemet (European Credit Transfer System)

Det europeiske ECTS-systemet (European Credit Transfer and Accumulation System) har som formål å legge til rette for anerkjennelse av studier/studiepoeng opparbeidet i utlandet. Det ble introdusert i 1989 og er basert på beskrivelse av et utdanningsprogram og studiepoeng («credits») knyttet til ulike komponenter. Det er et sentralt supplement til det høyt anerkjente Erasmus-programmet for studentmobilitet.

4. Europass

Europass er et instrument for å sikre åpenhet om faglige ferdigheter og kvalifikasjoner. Den er sammensatt av fem standardiserte dokumenter

• CV (Curriculum Vitae)
• Verktøy for redigering av følgebrev
• Vitnemålstillegg
• Eksamensbevistillegg
• Europass-mobilitetsbevis

Europass-systemet sikrer at ferdigheter og kvalifikasjoner tydelig og enkelt kan forstås i ulike deler av Europa. I alle land i Den europeiske union og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet har nasjonale Europass-kontorer blitt etablert som primære kontaktpunkter for personer som ønsker informasjon om Europass-systemet.

Minimumsalderen for arbeid er som hovedregel 15 år, og barn under 15 år kan normalt ikke arbeide. Det finnes likevel unntak: fra 13 år kan ungdom utføre lett arbeid, for eksempel avisbud, kontor- eller butikkarbeid. Det er arbeidsgiveren som skal vurdere om arbeidet er lett. . Fra 14 år kan arbeid inngå i skolegang eller praktisk yrkesorientering. Barn under 13 år kan som hovedregel ikke arbeide. Personer under 18 år kan ikke settes til arbeid som kan være farlig eller skadelig for helse, sikkerhet, utvikling eller skolegang.  I alkoholsektoren gjelder egne aldersgrenser: den som selger, utleverer eller skjenker alkohol under 22 volumprosent må som hovedregel ha fylt 18 år, mens tilsvarende arbeid med alkoholholdig drikk fra 22 volumprosent krever 20 år. 

Det norske arbeidsmarkedet bygger i stor grad på faste ansettelser og skriftlige arbeidsavtaler. Alle arbeidstakere skal ha skriftlig arbeidsavtale, uansett om stillingen er fast, midlertidig, deltid, ekstrahjelp eller tilkalling.  Fast ansettelse er hovedregelen, og fast ansettelse betyr at arbeidsforholdet er løpende og uten tidsbegrensning.  Heltid er også hovedregelen, men deltid er vanlig i enkelte bransjer; arbeidsgiver skal dokumentere behovet for deltidsansettelse og drøfte dette med tillitsvalgte før beslutning tas. 

Kontorarbeid, industriarbeid og annet ordinært arbeid skjer vanligvis gjennom fast heltids- eller deltidsavtale. Arbeidsavtalen skal blant annet angi arbeidsgiver, arbeidssted, stilling, arbeidstid, lønn og andre vesentlige vilkår.  Midlertidig arbeid er bare tillatt i bestemte situasjoner, for eksempel vikariat, praksisarbeid, arbeid av midlertidig karakter, sesongsvingninger, tidsavgrensede prosjekter eller arbeidsmarkedstiltak.  Sesongarbeid forekommer særlig i jordbruk, turisme, servering og næringsmiddelindustri, men må fortsatt ha skriftlig avtale og lovlig grunnlag. 

Lærlinger har både arbeidsavtale og lærekontrakt. Arbeidsavtalen inngås med arbeidsgiver, mens lærekontrakten skal godkjennes av fylkeskommunen.  Hjemmekontor kan avtales som fast ordning, men da skal arbeidsgiver og arbeidstaker inngå egen skriftlig avtale om hjemmearbeid; forskriften gjelder arbeid i arbeidstakers eget hjem, ikke alle former for fjernarbeid. 

Frilansere, oppdragstakere og selvstendig næringsdrivende står svakere enn arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven. Det avgjørende er ikke hva kontrakten kalles, men om personen reelt arbeider under en annens ledelse og kontroll. Hvis forholdet i praksis ligner et arbeidsforhold, kan personen bli regnet som arbeidstaker med tilhørende rettigheter.  Gateartister, kunstnere og andre som tar enkeltoppdrag kan derfor være frilansere eller oppdragstakere, men dersom de arbeider fast, personlig og under styring fra én oppdragsgiver, bør klassifiseringen kontrolleres nøye. 

Utenlandske arbeidstakere bør særlig passe på tre forhold: Arbeidsavtale skal være skriftlig, skattekort er ikke bevis på lovlig arbeidsrett, og Norge har ikke generell lovfestet minstelønn, men har allmenngjort minstelønn i ni bransjer, blant annet bygg, renhold, jordbruk, fiskeindustri, elektro, overnatting/servering/catering og transport.  Norge legger generelt større vekt på jobbsikkerhet enn på fri adgang til kortvarige og uformelle arbeidsforhold, men gir fleksibilitet gjennom lovlige midlertidige ansettelser, deltid, sesongarbeid, innleie, hjemmekontor og oppdragsavtaler der vilkårene faktisk er oppfylt.

Lenker:

Skriftlig arbeidsavtale er påbudt ved lov i Norge. Alle arbeidstakere skal ha skriftlig arbeidsavtale, uansett om stillingen er fast, midlertidig, deltid, ekstrahjelp eller tilkallingshjelp. Det er arbeidsgiver som har ansvar for å utarbeide avtalen. 

Arbeidsavtalen bør som hovedregel være klar før arbeidet starter. Dersom arbeidsforholdet varer mer enn én måned, skal avtalen foreligge snarest mulig og senest sju dager etter oppstart. Dersom arbeidsforholdet varer én måned eller kortere, eller gjelder utleie av arbeidskraft, skal skriftlig avtale foreligge senest samme dag som arbeidet starter. 

Avtalen skal inneholde alle vesentlige vilkår for arbeidsforholdet. Den skal blant annet opplyse om partenes identitet, arbeidssted, stilling eller arbeidets art, tidspunkt for oppstart, forventet varighet ved midlertidig ansettelse, prøvetid dersom dette er avtalt, lønn, tillegg og andre godtgjørelser, tidspunkt for lønnsutbetaling, arbeidstid, pauser, ferie, oppsigelsesfrister og fremgangsmåte ved opphør av arbeidsforholdet. Dersom arbeidstaker ikke har fast arbeidssted, skal avtalen også opplyse om at arbeidet skjer på ulike steder, eller at arbeidstaker fritt kan bestemme arbeidsstedet. 

Dersom det ikke er laget skriftlig avtale, betyr ikke det nødvendigvis at arbeidsforholdet ikke eksisterer. Arbeidsforholdet kan i praksis være etablert ved at arbeidstaker utfører arbeid for arbeidsgiver, men arbeidsgiver bryter da plikten til å sørge for skriftlig arbeidsavtale. For utenlandske arbeidstakere er dette særlig viktig: be alltid om skriftlig avtale før eller senest ved oppstart, og ikke bygg arbeidsforholdet på muntlige løfter. 

Fast ansettelse er hovedregelen i Norge. Fast ansettelse betyr at arbeidsforholdet er løpende og uten avtalt sluttdato, og at arbeidstaker har det stillingsvernet som følger av arbeidsmiljøloven. Midlertidig ansettelse kan bare brukes når lovens vilkår er oppfylt, for eksempel ved vikariat, praksisarbeid, arbeid av midlertidig karakter eller sesongmessige behov. Grunnlaget for midlertidig ansettelse bør fremgå tydelig av avtalen.

Endringer i arbeidsavtalen kan gjøres dersom arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige. Mindre endringer kan arbeidsgiver i noen tilfeller gjøre innenfor styringsretten, for eksempel mindre justeringer i arbeidsoppgaver eller arbeidstid, så lenge stillingens grunnpreg ikke endres vesentlig. Vesentlige endringer, som betydelig endring av arbeidssted, arbeidsoppgaver, lønn eller stillingsprosent, kan normalt ikke gjennomføres ensidig. Da må partene enten inngå ny avtale, eller arbeidsgiver må bruke endringsoppsigelse. 

En endringsoppsigelse er en oppsigelse av den eksisterende arbeidsavtalen kombinert med tilbud om ny avtale. Ved endringsoppsigelse gjelder de samme reglene som ved ordinær oppsigelse, blant annet krav om saklig grunn og forsvarlig saksbehandling. Arbeidsgiver skal drøfte saken med arbeidstaker før beslutning tas. 

Et arbeidsforhold kan sies opp av både arbeidsgiver og arbeidstaker, men arbeidsgivers oppsigelse må være saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold. Eksempler kan være nødvendig nedbemanning, omorganisering eller alvorlige brudd på arbeidsavtalen. Arbeidsgiver må følge lovens formkrav, og oppsigelse fra arbeidsgiver skal være skriftlig. 

Arbeidstaker kan selv si opp arbeidsforholdet skriftlig og må følge avtalt eller lovbestemt oppsigelsesfrist. Ved midlertidige arbeidsavtaler opphører arbeidsforholdet normalt ved avtalt sluttdato eller når det bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre annet er avtalt. 

Lenker:

Norge har særlige vernebestemmelser for unge arbeidstakere, personer med funksjonsnedsettelse, gravide og arbeidstakere som kan bli utsatt for diskriminering. Ungdom under 15 år kan som hovedregel ikke arbeide, men fra 13 år kan de utføre lett arbeid, og fra 14 år kan arbeid inngå i skolegang eller praktisk yrkesorientering. Personer under 18 år skal ikke settes til arbeid som kan skade sikkerhet, helse, utvikling eller skolegang, og farlig arbeid er forbudt for denne gruppen.

Personer med funksjonsnedsettelse er beskyttet av likestillings- og diskrimineringsloven. Loven forbyr diskriminering på grunn av blant annet funksjonsnedsettelse, etnisitet, religion, livssyn, kjønn, graviditet, foreldrepermisjon og alder. I arbeidslivet gjelder diskrimineringsvernet både ved utlysning, ansettelse, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, opplæring, omplassering og opphør av arbeidsforhold.  Arbeidstakere og arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse har som hovedregel rett til egnet individuell tilrettelegging, for eksempel fysisk tilpasning, tilpasning av arbeidsoppgaver, arbeidstid, hjelpemidler eller ekstra veiledning, så lenge tiltaket ikke er en uforholdsmessig byrde for arbeidsgiver. 

Dersom en arbeidstaker trenger praktisk hjelp til tilrettelegging, bør vedkommende først ta saken opp skriftlig med arbeidsgiver og gjerne involvere tillitsvalgt, verneombud eller bedriftshelsetjeneste.  Nav Hjelpemiddelsentral kan gi råd, veiledning og hjelpemidler for arbeidstakere, arbeidssøkere og selvstendig næringsdrivende med nedsatt funksjonsevne. Nav kan også ha relevante tilskuddsordninger, blant annet inkluderingstilskudd til arbeidsgiver ved behov for tilrettelegging.  Ved diskriminering kan man kontakte Likestillings- og diskrimineringsombudet for veiledning, mens klage sendes til Diskrimineringsnemnda. Det er gratis å klage, og advokat er ikke nødvendig. 

Innvandrere har samme vern mot diskriminering i arbeidslivet som andre arbeidstakere. Etnisitet omfatter blant annet nasjonal opprinnelse, hudfarge og språk. Arbeidsgiver må samtidig kontrollere at utenlandske arbeidstakere har rett til å arbeide i Norge; skattekort er ikke bevis på arbeidsrett. 

Gravide arbeidstakere har krav på forsvarlig arbeidsmiljø, risikovurdering og nødvendig tilrettelegging eller omplassering dersom arbeidsmiljøet kan være skadelig for den gravide eller fosteret.  Nattarbeid er ikke regulert særskilt for kvinner generelt i Norge; reglene er kjønnnøytrale og nattarbeid er bare tillatt når arbeidets art gjør det nødvendig.

Lenker:

Den som vil starte egen virksomhet i Norge, må først velge organisasjonsform, vanligvis enkeltpersonforetak eller aksjeselskap. Enkeltpersonforetak er enklest å starte, men eieren har personlig ansvar for økonomien; aksjeselskap er en egen juridisk enhet og krever blant annet stiftelsesdokument, styre og aksjekapital. 

Virksomheten registreres normalt elektronisk via Samordnet registermelding i Altinn, som brukes til registrering i Enhetsregisteret og eventuelt Foretaksregisteret. Enkeltpersonforetak må registreres i Enhetsregisteret for å få organisasjonsnummer. For enkeltpersonforetak må man som hovedregel være 18 år, ha norsk forretningsadresse og planlegge næringsvirksomhet. Personer med d-nummer må normalt ha vært til ID-kontroll hos Skatteetaten før registreringen kan fullføres. Utenlandske statsborgere fra land utenfor EU/EØS som skal drive virksomhet i Norge, må kontrollere krav til oppholdstillatelse hos UDI. 

Etter registrering må virksomheten følge regler om skatt, regnskap, fakturering, merverdiavgift, frister og eventuell arbeidsgiverplikt dersom den har ansatte. Skatteetaten har egne sider og gratis kurs for nye næringsdrivende. 

Støtte og veiledning finnes flere steder. Altinn gir offentlig veiledning om oppstart, organisasjonsform, registrering og støtteordninger. Innovasjon Norge kan gi oppstartstilskudd til innovative oppstartsbedrifter med krevende teknologiutvikling og betydelig nasjonalt eller internasjonalt markedspotensial; Oppstartstilskudd 1 kan være inntil 150 000 kroner. For å være aktuell for Oppstartstilskudd 1 må bedriften blant annet normalt være ung, etablert som aksjeselskap før søknad, representere noe vesentlig nytt i markedet og ha vekstambisjoner. 

Personer som mottar dagpenger kan søke Nav om å beholde dagpengene i inntil 12 måneder mens de planlegger og etablerer ny virksomhet. Virksomheten må være ny, kunne gjøre søkeren selvforsørget, og søkeren må eie mer enn 50 prosent alene eller sammen med andre som mottar dagpenger. Enkelte kommuner har også kommunale næringsfond, men vilkår og søknadsfrister varierer lokalt. Slike fond kan for eksempel støtte nyetablering, næringsutvikling, arbeidsplasser og lokale utviklingsprosjekter.

Lenker:

Norge har ikke én generell nasjonal minstelønn som gjelder alle arbeidstakere. Lønn avtales normalt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i den skriftlige arbeidsavtalen. Likevel finnes det lovregulert minstelønn i enkelte bransjer gjennom allmenngjorte tariffavtaler, blant annet bygg, renhold, overnatting/servering/catering, skips- og verft, jordbruk og gartneri, fiskeindustri, elektro, godstransport og persontransport med turbil. 

Hvor mye man får i lønn, avgjøres særlig av arbeidsavtalen, tariffavtale, eventuelle bedriftsinterne avtaler, stillingstype, arbeidstid, ansvar, kvalifikasjoner, erfaring og om arbeidet gir tillegg for kveld, natt, helg, helligdager eller overtid. Slike tillegg må være avtalt eller følge av tariffavtale; overtid skal minst betales med 40 prosent tillegg. I faste arbeidsforhold er årslønn eller månedslønn vanlig, mens timelønn er vanlig i mange deltids-, sesong- og timebaserte stillinger. 

Skatt trekkes normalt av arbeidsgiver før lønnen utbetales. Arbeidsgiver henter arbeidstakerens elektroniske skattekort, trekker forskuddsskatt av lønnen og betaler dette til Skatteetaten. Arbeidsgiver rapporterer lønn, skattetrekk, arbeidsforhold og arbeidsgiveravgift månedlig i a-meldingen. Arbeidsgiveravgift betales av arbeidsgiver, ikke av arbeidstaker som et eget lønnstrekk. De fleste arbeidsgivere må også ha obligatorisk tjenestepensjon; arbeidsgiver skal som hovedregel spare minst to prosent av lønn til pensjon for ansatte som omfattes av ordningen. 

Arbeidstaker skal få lønnsslipp ved lønnsutbetaling eller straks etter. Lønnsslippen skal gjøre det mulig å kontrollere lønnen og skal vise hvordan lønnen er beregnet, feriepengegrunnlag og hvilke trekk som er gjort. Den bør derfor vise blant annet arbeidstakers navn og fødselsnummer, arbeidsgivers navn og organisasjonsnummer, trekkperiode, brutto lønn, skattetrekk, eventuelle andre trekk, feriepengegrunnlag og netto utbetalt beløp. 

Lønn skal som hovedregel betales til arbeidstakerens bankkonto, ikke kontant. Tidspunktet for lønnsutbetaling skal stå i arbeidsavtalen, og i Norge er det vanlig med lønn én gang i måneden. Feriepenger tjenes opp året før ferien tas ut, og minimumssatsen er 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget; arbeidstakere over 60 år har krav på minst 12,5 prosent. 

Lenker:

Den lovbestemte alminnelige arbeidstiden i Norge er maksimalt 9 timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av 7 dager. For belastende arbeidstidsordninger gjelder lavere ukentlig grense: 38 timer ved arbeid som drives døgnet rundt på hverdager, og 36 timer ved arbeid som drives døgnet rundt hele uken. Det finnes ingen generell lovbestemt årsarbeidstid, men årstimetall kan følge av tariffavtale eller lokale avtaler. Mange arbeidstakere har avtalt kortere arbeidstid enn lovens maksimum, og 37,5 timer per uke er en vanlig tariff- og arbeidsavtalt ordning. 

Arbeidstaker har rett til pause når daglig arbeidstid overstiger 5,5 timer. Ved arbeidstid på minst 8 timer skal pausene samlet være minst 30 minutter. Pausen regnes normalt ikke som arbeidstid dersom arbeidstaker fritt kan forlate arbeidsplassen. Arbeidstaker skal som hovedregel ha daglig og ukentlig arbeidsfri etter arbeidsmiljøloven kapittel 10, og reglene om arbeidstid skal samlet sikre at arbeidstidsordningen er forsvarlig. 

Nattarbeid er arbeid mellom kl. 21.00 og 06.00. Det er ikke tillatt med nattarbeid med mindre arbeidets art gjør det nødvendig, for eksempel i helse- og omsorgstjenester, politi, brannvesen, hotell, bakeri, redningstjenester eller drift som ikke kan avbrytes. Arbeidsgiver skal drøfte behovet for nattarbeid med tillitsvalgte før det innføres. Søndags- og helligdagsarbeid er heller ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig. Arbeidstaker skal som hovedregel ha fri annenhver søndag, men det kan i visse tilfeller avtales arbeid inntil tre søndager på rad, så lenge arbeidstaker i gjennomsnitt over 26 uker har fri annenhver søndag. 

Overtid er arbeid utover lovens grense for alminnelig arbeidstid. Overtid skal ikke være en fast ordning og kan bare brukes ved særlig og tidsavgrenset behov, for eksempel uventet arbeidspress, fravær, sesongsvingninger eller fare for driftsmessig skade. Arbeidsgiver kan som hovedregel pålegge inntil 10 timer overtid i løpet av 7 dager, 25 timer i løpet av 4 sammenhengende uker og 200 timer i løpet av 52 uker. Samlet arbeidstid må som hovedregel ikke overstige 13 timer i løpet av 24 timer, og gjennomsnittlig samlet arbeidstid over 8 uker må ikke overstige 48 timer per uke. Overtid skal betales med minst 40 prosent tillegg. Overtidstimene kan etter skriftlig avtale helt eller delvis avspaseres, men selve overtidstillegget må utbetales. 

Arbeidstiden kan reguleres nærmere i tariffavtaler, arbeidsavtaler, personalhåndbøker og bedriftsinterne avtaler. Slike avtaler kan for eksempel gi kortere arbeidstid, høyere overtidstillegg, egne tillegg for kveld, natt, helg og helligdag, eller regler om fleksitid og avspasering. Arbeidstiden kan også gjennomsnittsberegnes når lovens vilkår er oppfylt, slik at arbeidstaker kan arbeide mer i enkelte perioder og mindre i andre. 

For ungdom under 18 år gjelder særskilte vernebestemmelser. Arbeidstiden skal ikke skade sikkerhet, helse eller utvikling, og skal ikke gå ut over skolegang. Ungdom under 18 år skal ikke arbeide overtid. Gravide og arbeidstakere med redusert arbeidsevne har krav på nødvendig tilrettelegging så langt det er mulig, blant annet ved tilpasning av arbeidsoppgaver, arbeidstid eller arbeidssted

Lenker:

Alle arbeidstakere har etter ferieloven rett til minst 25 virkedager ferie hvert år, som normalt tilsvarer fire uker og én dag, fordi lørdag regnes som virkedag. Mange arbeidstakere har likevel fem ukers ferie gjennom tariffavtale, arbeidsavtale eller praksis i virksomheten. Arbeidstakere som fyller 60 år i ferieåret, har rett til én ekstra ferieuke og kan selv bestemme når denne ekstraferien tas ut, men må varsle arbeidsgiver minst to uker på forhånd. 

Retten til feriedager gjelder uavhengig av om arbeidstaker har opptjent feriepenger, men hvis arbeidstaker ikke har opptjent nok feriepenger til å dekke lønnsbortfallet, kan arbeidstaker som hovedregel nekte å ta ferie. Arbeidsgiver skal drøfte ferietidspunktet med arbeidstaker eller tillitsvalgt i god tid, men arbeidsgiver bestemmer dersom partene ikke blir enige. Arbeidstaker kan kreve tre uker sammenhengende ferie i hovedferieperioden 1. juni–30. september, og kan kreve at restferien tas samlet. Deltids- og skiftarbeidere har samme ferierettigheter, men en ferieuke regnes som seks virkedager selv om arbeidstaker normalt bare skulle arbeidet noen av dagene. 

Lovbestemte helligdager er: vanlige søndager, 1. nyttårsdag, skjærtorsdag, langfredag, 1. og 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag, 1. og 2. pinsedag, 1. og 2. juledag. I tillegg er 1. mai og 17. mai offentlige høytidsdager. 

Permisjon betyr at arbeidstaker har rett til å være borte fra arbeidet i en begrenset periode, samtidig som arbeidsforholdet består. Noen permisjoner følger direkte av arbeidsmiljøloven kapittel 12, mens andre følger av tariffavtale, arbeidsavtale eller avtale med arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven gir som hovedregel rett til fri, mens eventuell betaling ofte følger av folketrygdloven, Nav-ordninger, tariffavtale eller arbeidsgivers interne regler. 

Vanlige permisjonsformer er:

• Sykefravær/sykmelding: Ved egen sykdom kan arbeidstaker bruke egenmelding etter minst to måneders ansettelse; egenmelding kan normalt brukes i arbeidsgiverperioden, og arbeidsgiver kan kreve sykmelding ved fravær utover tre kalenderdager. 
• Foreldrepermisjon: Foreldre har rett til permisjon i forbindelse med svangerskap, fødsel og adopsjon, herunder 12 måneders samlet permisjon og rett til ytterligere ulønnet permisjon; foreldrepenger behandles av Nav. 
• Svangerskapskontroll, svangerskapspermisjon og fødselspermisjon: Gravide har rett til fri ved svangerskapskontroll, og mor har særskilte permisjonsrettigheter før og etter fødsel. 
• Ammefri: Arbeidstaker har rett til fri for å amme; arbeidsmiljøloven gir lønn i inntil én time daglig i barnets første leveår. 
• Omsorgsdager ved barns sykdom: Foreldre med barn under 12 år har rett til omsorgsdager; normalt 10 dager per år ved ett eller to barn, 15 dager ved flere enn to barn, og flere dager i enkelte situasjoner. 
• Pleie og omsorg for nærstående: Arbeidsmiljøloven gir rett til permisjon i visse situasjoner for pleie og omsorg, mens ytelser kan være regulert gjennom Nav. 
• Utdanningspermisjon: Arbeidstaker kan ha rett til ulønnet utdanningspermisjon når vilkårene i arbeidsmiljøloven er oppfylt, blant annet krav til tidligere tid i arbeidslivet og ansettelsestid hos arbeidsgiver.
• Velferdspermisjon og religiøse høytider: Velferdspermisjon er ofte avtalebasert, mens personer med andre religiøse høytidsdager enn offentlige helligdager kan ha rett til fri i inntil to selvvalgte dager etter trossamfunnsloven, med nærmere vilkår. 

Arbeidstaker må varsle arbeidsgiver på forhånd ved lovfestet permisjon; ved permisjon knyttet til svangerskap, fødsel, omsorg og foreldrepermisjon gjelder frister på én, fire eller tolv uker avhengig av permisjonens lengde.

Lenker:

Et arbeidsforhold kan avsluttes på flere måter. Ved oppsigelse fra arbeidsgiver må oppsigelsen være saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold, for eksempel nødvendig nedbemanning, omorganisering eller alvorlige brudd på arbeidsavtalen. Arbeidsgiver skal normalt drøfte saken med arbeidstaker før beslutning tas, og oppsigelsen må være skriftlig, leveres personlig eller sendes rekommandert. Arbeidstaker kan selv si opp arbeidsforholdet, normalt uten å oppgi grunn, men må følge avtalt eller lovbestemt oppsigelsestid. 

Oppsigelsestiden er som hovedregel én måned hvis ikke annet er avtalt, men den øker med ansettelsestid og alder. Etter minst fem års sammenhengende ansettelse er oppsigelsesfristen minst to måneder, og etter minst ti år minst tre måneder. Ved minst ti års ansettelse og alder over 50, 55 eller 60 år er fristen ved arbeidsgivers oppsigelse henholdsvis minst fire, fem og seks måneder. 

I prøvetid kan arbeidsforholdet sies opp med kortere frist, normalt 14 dager, dersom prøvetid er skriftlig avtalt. Prøvetid kan som hovedregel vare inntil seks måneder, og ved midlertidig ansettelse kan prøvetiden ikke overstige halvparten av arbeidsforholdets varighet. Oppsigelse i prøvetid må være begrunnet i arbeidstakers tilpasning til arbeidet, faglige dyktighet eller pålitelighet. 

Avskjed er en strengere reaksjon enn oppsigelse og innebærer at arbeidsforholdet avsluttes umiddelbart. Avskjed kan bare brukes ved grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, for eksempel tyveri, grov illojalitet, vold, rus på arbeid eller alvorlig ordrenekt. Arbeidsgiver må også her følge strenge saksbehandlings- og formkrav.

Midlertidige arbeidsavtaler opphører normalt når avtalt tidsrom er utløpt eller det bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre annet er skriftlig avtalt eller følger av tariffavtale. Dersom arbeidstaker har vært midlertidig ansatt i mer enn ett år, skal arbeidsgiver gi skriftlig varsel om fratreden senest én måned før fratredelsestidspunktet. Arbeidsforhold kan også avsluttes ved sluttavtale mellom partene, men dette bygger på frivillig avtale og ikke ensidig oppsigelse. 

Pensjonssystemet består hovedsakelig av alderspensjon fra folketrygden, tjenestepensjon fra arbeidsgiver og eventuell privat pensjonssparing. Alderspensjon fra folketrygden kan som hovedregel tas ut fra måneden etter fylte 67 år, men kan tas ut fra 62 år dersom opptjeningen er høy nok. Pensjonen beregnes blant annet ut fra inntekt og botid i Norge, og for personer født i 1963 eller senere tjenes pensjon opp med 18,1 prosent av pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 G (1G = grunnbeløpet i folketrygden, per 1.5.2025 kroner 130 160). For eldre opptjeningsregler er full opptjening typisk knyttet til 40 års trygdetid eller pensjonspoeng. 

De fleste arbeidsgivere må ha obligatorisk tjenestepensjon (OTP). Arbeidsgiver skal minst spare et beløp tilsvarende to prosent av arbeidstakers lønn for ansatte som omfattes av ordningen. Arbeidstaker har rett til OTP når vedkommende blant annet er pliktig medlem av folketrygden, har fylt 13 år, arbeidsgiver har plikt til å ha ordning, og inntekten overstiger lovens minstegrenser. 

Førtidspensjon kan skje gjennom fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år, eller gjennom AFP dersom vilkårene er oppfylt. Privat AFP er en livsvarig ytelse fra 62 år som kommer i tillegg til alderspensjon og tjenestepensjon, men krever blant annet at arbeidstaker arbeider i en AFP-tilsluttet bedrift og oppfyller bestemte ansiennitets- og stillingskrav. Offentlig AFP er enten tidligpensjon fra 62 til 67 år for eldre årskull eller livsvarig tilleggspensjon for personer født i 1963 eller senere. 

Pensjonering på grunn av sykdom eller skade skjer normalt via uføretrygd, ikke som ordinær alderspensjon. Ved 100 prosent uføretrygd blir ytelsen automatisk omregnet til alderspensjon ved 67 år. Ved yrkesskade kan arbeidstaker ha rett til særlige ytelser etter folketrygdloven og erstatning gjennom arbeidsgivers lovpålagte yrkesskadeforsikring

Lenker:

Norge har et sterkt, men frivillig, fagforeningssystem. Organisasjonsgraden har de siste årene ligget rundt halvparten av lønnstakerne. Organiseringen er klart høyere i offentlig sektor enn i privat sektor; Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til om lag 80 prosent organiserte i offentlig sektor og snaut 40 prosent i privat sektor. 

Fagforeningene er hovedsakelig organisert gjennom fagforbund som dekker yrker, profesjoner, bransjer eller sektorer. Disse forbundene er ofte samlet i hovedorganisasjoner. De fire største hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden er LO, YS, Unio og Akademikerne. LO organiserer blant annet brede yrkes- og bransjeforbund, Unio og Akademikerne organiserer i stor grad arbeidstakere med høyere utdanning, mens YS er en partipolitisk uavhengig hovedorganisasjon med forbund for ulike deler av arbeidslivet. 

Man melder seg vanligvis inn direkte i det fagforbundet som passer til yrke, utdanning eller arbeidsplass, ofte via nettskjema. Medlemskapet innebærer normalt betaling av kontingent og kan gi rett til rådgivning, juridisk bistand, hjelp i konflikter med arbeidsgiver, støtte ved oppsigelse, bistand i lønnsforhandlinger og tilgang til tariffavtaler. Fagforeningene støtter også arbeidstakere kollektivt ved å forhandle om lønn, arbeidstid, ferie, pensjon og andre arbeidsvilkår gjennom tariffavtaler. 

En sentral del av norsk tradisjon er trepartssamarbeidet mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og staten. Høy organisasjonsgrad og tariffavtaledekning bidrar til frontfagsmodellen og koordinert lønnsdannelse. Dette gjør fagforeningene viktige både for enkeltmedlemmer og for lønns- og arbeidsvilkår i arbeidslivet generelt

Andre former for arbeidstakerrepresentasjon finnes også. På arbeidsplasser med fagorganiserte ansatte velges ofte tillitsvalgte, som representerer medlemmene overfor arbeidsgiver og kan bistå i saker om lønn, arbeidstid, ansettelser, oppsigelser og konflikter. Verneombud er en lovpålagt HMS-rolle og skal ivareta alle arbeidstakere, ikke bare fagforeningsmedlemmer. Virksomheter med fem eller flere arbeidstakere skal som hovedregel ha verneombud, og verneombudet kan stanse arbeid ved umiddelbar fare for liv og helse.

Lenker:

Norske arbeidstvister reguleres særlig av arbeidstvistloven, som gir regler om tariffavtaler, mekling hos Riksmekleren, ulovlig streik og lockout, og saker for Arbeidsretten. Arbeidstvistloven definerer streik som hel eller delvis arbeidsstans iverksatt av arbeidstakere i fellesskap for å tvinge frem løsning av en tvist, mens lockout er arbeidsgivers tilsvarende arbeidsstans for å tvinge frem løsning. 

Streik og lockout er lovlige kampmidler i tariffrettslige interessetvister, særlig ved opprettelse eller revisjon av tariffavtaler, men ikke i rettstvister om forståelsen av en gjeldende tariffavtale. Det gjelder fredsplikt mens tariffavtalen løper, og arbeidskamp kan derfor normalt først bli aktuelt etter at tariffavtalen er sagt opp og ny avtale ikke er oppnådd. Før streik eller lockout må partene normalt ha forhandlet, varslet plassoppsigelse og gjennomført mekling; tariffrettslige kampmidler kan ikke tas i bruk uten at mekling har vært gjennomført.

Riksmekleren er en uavhengig institusjon som mekler i interessetvister mellom partene i arbeidslivet, med mål om å bevare arbeidsfreden og bidra til forlik. Hvis en konflikt truer liv, helse eller vesentlige samfunnsinteresser, kan myndighetene gripe inn med tvungen lønnsnemnd, som avslutter streiken eller lockouten og overlater avgjørelsen til nemnd. 

For arbeidstakeren innebærer lovlig streik at arbeidsplikten faller bort for den delen av stillingen som er tatt ut i streik, men arbeidsgivers lønnsplikt opphører også så lenge arbeidsstansen varer. Streikende får normalt ikke lønn eller dagpenger fra Nav under streiken, men organiserte arbeidstakere kan få streikestøtte fra egen fagforening etter interne regler. Arbeidstakere som er tatt ut i streik, skal ikke utføre arbeid for arbeidsgiver under konflikten, og streikebryteri anses som arbeid som utføres i stedet for de streikende

Den norske tradisjonen er preget av et regulert og institusjonalisert konfliktssystem, der forhandling, tariffavtaler og mekling skal forsøkes før arbeidskamp. Streik forekommer jevnlig i forbindelse med tariffoppgjør, mens lockout brukes sjeldnere. Konfliktnivået er likevel relativt begrenset sammenlignet med den tidlige industrialiseringsperioden; Statistisk Sentralbyrå registrerte 10 arbeidskonflikter i 2024 og 3 i 2025, med henholdsvis 31 200 og 360 tapte arbeidsdager.

Lenker:

Ulike typer etter- og videreutdanning for voksne, med steder for nærmere informasjon:

Videreutdanning og kurs: Utdanning.no har en samlet oversikt over korte kurs, lengre videreutdanninger med studiepoeng, enkeltemner, bransjeprogram og fleksible mastergrader. Nærmere informasjon finnes på Utdanning.no: «Videreutdanning og kurs». 

Voksenopplæring / videregående opplæring for voksne: Voksne kan ta videregående opplæring tilpasset voksne, ofte organisert fleksibelt som heltid, deltid, dag, kveld, nettundervisning eller andre former. Nærmere informasjon finnes på Utdanning.no og fylkeskommunenes nettsider. 

Forberedende opplæring for voksne: Dette omfatter opplæring på nivået under videregående, inkludert hele eller deler av fag og grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, norsk muntlig, regning og digitale ferdigheter. Nærmere informasjon finnes hos regjeringen.no, HK-dir og Nav.

Fagskole og høyere yrkesfaglig videreutdanning: Mange fagskoler tilbyr korte videreutdanninger og spisskompetanse i tillegg til ordinære fagskoleutdanninger. Nærmere informasjon finnes på Utdanning.no, fagskolenes egne nettsider og Fagskolevelgeren på Utdanning.no. 

Universitet og høyskole, inkludert enkeltemner, deltidsstudier og fleksible studier: Flere universiteter og høyskoler tilbyr etter- og videreutdanning som kan kombineres med arbeid, fra korte kurs til enkeltemner og hele masterprogram. Nærmere informasjon finnes på Utdanning.no og lærestedenes egne EVU-sider. 

Bransjeprogram og fleksible utdanningstilbud: Det finnes gratis, korte og fleksible utdanningstilbud tilpasset blant annet arbeidslivet, arbeidsledige og permitterte. Nærmere informasjon finnes i oversiktene på Utdanning.no. 

Arbeidsmarkedsopplæring og opplæring gjennom Nav: Nav kan gi opplæringstiltak for personer som trenger kvalifisering for å komme i arbeid, blant annet arbeidsmarkedsopplæring, norskopplæring, grunnleggende ferdigheter, fag- og yrkesopplæring, fagskole og i noen tilfeller høyere utdanning. Nærmere informasjon finnes på Nav’s side «Opplæring». 

Karriereveiledning for voksne: Voksne som vurderer etter- eller videreutdanning kan få gratis veiledning om utdanning og arbeid via Karriereveiledning.no eller fylkesvise karrieresentre. 

Finansiering av etter- og videreutdanning: Lånekassen, arbeidsgiver, fagforeninger, utdanningsfond og Nav kan være aktuelle finansieringskilder, avhengig av utdanningstype og situasjon. Nærmere informasjon finnes hos Lånekassen, Utdanning.no, Nav og det aktuelle lærestedet. 

Lenker: